Planes, Danes and Luxemburg

Hi everybody, we had a great time in Luxemburg yesterday!
The day started less than great, waking up with a bad cold (always a bummer when I am gonna sing). And then, on the plane, a skinny guy in a suit sitting next to me was having a mental breakdown, drinking heavily and started to punch the seat in front of him and also the windows (!). I wonder if it was the stock market or fear of flying that made him flip out.
But after we landed, Kevin and Butch (two brits in Luxemburgian exile) drove us to the venue and we put on a pretty good show. There were a lot of Danish people in the audience for some reason. You can tell they are Danes by their good mood and metrosexual obsessions; Instead of girls screaming "take it off", they were boys crying "give us your shoes, they are perfect for the CK´s Fall Collection! "
After a fun night on the town in a surprisingly cool city, when we were checking in at the airport, a security guy virtually arrested us for having one to many pieces of luggage. When we understood that he was serious, an employee in KLM went over to him and started a fight with him over our bag. It was really weird, because after the matter was solved, they both were so cheerful; There is so little that happens at Luxemburg Airport, that they were glad some shit had finally been stirred up. Happy to be of help!

PS: This was Tommy´s last gig, and we will be back with some pictures of this special occasion.

Luxemburg, the last Grand Dutchy

Hi everybody, we are going to Luxemburg to play this weekend! The event is the Sonic Vision Festival. Boy, we are ready to play. This is our first gig in about three months, so we are pretty starved when it comes to smashing hotel rooms, screaming at security and getting our asses kicked by Seven-Eleven employees. By the way, this is our last gig with Tommy, so we are going to take him for a night on the town, and he´s also going to get a present which will guaranteed be to his likings!
As I have written earlier, we are working with our third album. We will release it in March (Norway), and will tour on it all of 2009. This time, we should be making more visits to a country/town near you, now that our organization is a bit more structured than earlier.

So I hope you are still out there, waiting to listen to some new music. Remember, you are very attractive, both physically and the other thing, and we would like to see you tomorrow if we could!

Tommy has left the building...

Et nesten 6 år langt eventyr er på vei mot slutten for min del. Jeg har tatt et vanskelig, men riktig valg når jeg nå har bestemt meg for å slutte som trommis i Norges beste band.

De siste 6 årene har vært et eventyr for Superfamily og jeg har vært så heldig å få være med på hele oppturen. Fra den spede begynnelse i øvingslokalet, den første spillejobben og demoinnspilling til plateinnspillinger, omfattende turnering i hele Norge og Alarm- og Spellemannspris. Jeg har vært så priviligert å få oppleve noe som de fleste andre som spiller i band i Norge bare drømmer om. Det har vært en opptur som jeg er evig takknemlig for at jeg har fått være med på.

Det er flere årsaker til at jeg har tatt dette valget. De siste årene har vært preget av masse turnering med bandet. Vi har spilt land og strand rundt for stappfulle konsertlokaler og festivaler. Jeg har prioritert å forfølge barndomsdrømmen min i disse årene, men har innsett at jeg nå ønsker å prioritere annerledes. Jeg har en sønn og en kjæreste som er det viktigste jeg har i livet og som jeg ønsker å være mye mer sammen med. I tillegg har jeg en flott jobb i Fotballforbundet som også krever mye tid.

Gutta i bandet er nå i studio for å spille inn tredjeskiva. Det er ikke tvil om at denne plata kommer til å ta bandet til nye høyder... Det låter nemlig DRITTFETT!!!

Superfamily kommer garantert til å få et svært hektisk år neste år. For å kunne jobbe hardt og målrettet midt i denne orkanens øye må ambisjonene og motivasjonen være på topp.
Det er disse egenskapene som har ført bandet dit det er i dag og som danner grunnlaget for videre suksess.
Jeg har derimot innsett at min egen motivasjon og mine egne ambisjoner ikke lenger samsvarer med bandets. Det var derfor helt nødvendig for meg selv å vurdere min egen framtid i bandet.

Det føles veldig riktig å kaste inn håndkleet nå, men samtidig er det ganske rart. Det blir uvant å ikke lenger være en del av det gode fellesskapet som bandet er tuftet på, men det er godt å vite at vennskapet til gutta i bandet vil være det samme i framtiden.

Så takk til Steven, Kim , Martin, Anders, Terje, Hasse og Håkon for alle gyldne øyeblikk vi har hatt sammen. Glad i dere hele gjengen!

Nå gjenstår det en konsert i år. 29. november spiller jeg min siste konsert med Superfamily under Sonic vision festival i Luxembourg. Det kommer til å bli en svært spesiell konsert. Det er selvsagt vemodig å gi seg etter alt bandet har vært igjennom og det kommer sikkert øyeblikk hvor jeg kommer til å savne det å spille i Superfamily. Men alt i alt er jeg helt overbevist om at jeg har tatt det riktige valget.

Dessuten....

Jeg får snart oppleve noe jeg har drømt om i lang tid: Det å stå på første rad på Superfamilykonsert og digge rått dette fantastiske bandet. Med en øl i hånda skal jeg synge med på alle låter og være med når andre hyler: "spell taxi dancing a!!".

Herregud, jeg gleder meg til releasefesten!!

studio, s-s-studio line!

Hei folkens, nå er vi i studio og spiller inn plate nummer tre!
En annen hyggelig nyhet er at etter å ha spilt konserter i over et år, klarer jeg etter mye strev å blende inn med omgivelsene (se bilde)

Produsenten vår heter Espen Berg, og har tidligere produsert gjennombruddsplata til Briskeby. Etter noen dager med høflige hyggeligheter, har vi begynt å kjefte og skrike (les: begynt å lage plate). Vi vurderer også å leie inn en psykolog-coach til å geleide oss gjennom fremmedheten som har blitt Superfamily, etter å ha spilt sammen i 25 år, uten at vi egentlig har blitt ordentlig kjent.

Jeg er veldig fornøyd med tekstskrivingen, og det kommer til å bli en par gjennomgangstemaer på denne plata også. Agnar kommer til å være min tekstredaktør, og det setter jeg veldig pris på.

Til sist, litt tech-prat: Martin bruker sin konfimasjonsgave-forsterker på plata. Det er en Marshall "Have Fun Pro" modell, og den danker ut det meste av dyre Fender/Vox/Ampeg forsterkere. Nok et bevis på at fancy utstyr er ikke verdt en dritt. Tror jeg.

PS: Det kan hende at vi går over til å skrive på engelsk, da vi stadig får mail fra ikke-norske folk om at de ikke skjønner noen ting...

PPS: Basskonkurransen har en vinner, så dere trenger ikke å sende flere mail. Men, vi kommer sikkert til å ha flere konkurranser snart!

Bø, bass og forfættere

Siste konsert for i år skjer nå til lørdag, på Kroa i Bø. Vi gleder oss veldig; det er nemlig et av de kuleste stedene å spille på i Norge. Backstagen har egen bar, biljardbord og pinballmaskin. Men det som er morsomst for meg er gjesteboka; den har en akvarellmaling av Mark Sandman, den avdøde bassisten i legendariske Morphine. Jeg håper ingen har revet ut bildet siden sist.

Forrige gang vi spilte i Bø var i 2005. Det var også første gang jeg ikke spilte bass. Jeg må innrømme at jeg er glad for å bare være vokalist, fordi det er sykt vanskelig å spille bass og synge samtidig. Dessuten, hvilken sjuk jævel har lyst til å se på en bassist synge?

(nå kom jeg akkurat på at Sandman var bassist og sang, og det var kult, men det er nok unntaket som bekrefter regelen, altså...samme med Lemmy)

Han som tok over for meg på bass var Agnar Lirhus. Han gikk forøvrig på forfatterlinjen i Bø. Da han fikk mulighet til å være fulltids-forfatter sluttet han å spille i Superfamily (jeg tror han tenkte, "hvilken sjuk jævel er det som har lyst til å se en forfatter spille bass!?").
Etter siste konsert, ble bassen igjen på spillestedet. Men, den dukket opp igjen noen år etter på konkursboet til det dødsdømte lokalet, og bassen er nå i mine klamme hender!
Jeg har snakket med Agnar, og vi ble enig om at det hadde vært gøy hvis noen andre kunne få glede av den, siden han bare skriver og jeg bare synger.
Så send meg en god grunn til at du skal få en bass, på superfamilysteven@gmail.com. Han/hun med beste grunn får´n!

"Hvorfor snakker han engelsk?"

Jeg har hørt ganske mange ganger etter konsert:

"Hvorfor snakker du engelsk? Vi vet du snakker norsk!"

Men det er få som spør meg om er hvorfor jeg synger på engelsk. Så jeg tror jeg starter der.

Engelsk er morsmålet mitt, eller strengt talt farsmålet mitt. Det er språket jeg tenker med.
De artistene som har påvirket meg musikalsk og tekstmessige er nesten bare engelsktalende.
Som følger, har jeg valgt å skrive engelske tekster. De blir mye bedre og mer personlige enn hvis jeg skulle skrevet dem på norsk.

Så når vi spiller låtene live (eller foran et publikum, som noen foretrekker at jeg sier), så synger jeg på engelsk. Men hva med mellom låtene? Jeg kunne selvfølgelig sagt noe sånt som "Tusen takk, neste låta handler om en tidsmaskin og min ekskone i Halden. Låta heter "The Suffering".

Problemet er at når du går fra et språk (i.e. tankegang) til et annet, enten midt i en setning, eller mellom låter, så brytes stemningen, ihvertfall hos meg. Plutselig er låta som nettopp ble spilt blitt kunstig. Da velger jeg heller at uttrykket forblir ekte (selv om vi spiller pop og folk danser, tar vi musikken vår veldig på alvor), selv om det betyr at noen synes jeg blir kunstig.

Fordi, sannheten er at jeg spiller en figur på scenen; eller mere korrekt, det er kun én del av meg som opptrer. Og delen av meg som opptrer og synger om tidsmaskiner, som liker å bli pisket av korgutter, har bodd sammen med Roy Orbison og som har en ekskone i Reno, Nevada, snakker engelsk.

Men, jeg vet at mange egentlig vet dette, fordi de fleste på konsertene våre smiler til oss, og det er kun et fåtall som skriker "Snakk norsk!" eller "Snakk langsommere, vi skjønner ikke hva du sier!".

"Stay tuned" for blog om de siste konsertene vi skal ha før neste skive kommer.

Parken og Bodø

Jeg er enig i Tommy med at det bare er å gratulere Parken '08 i Bodø med å ha fått til en meget velfungerende festival. Jeg møtte ikke noe annet enn velvilje og godt humør fra første stund. Publikum i Bodø var også i storform på tross av det jeg vil kalle et drittvær. Moro at det kom så mange og at det var så bra stemning! Jeg vil rette en ekstra personlig takk til baren backstage som miksa perfekte drinker, servert med et smil (Rom & Cola: terningkast 6).
Et lite minus går til de 12 som ville slåss med hverandre i Glasshuset på natta der! Skjerpings!

Proft i Parken

La det bare være sagt med en gang; Parkenfestivalen i Bodø er en svært velorganisert og profesjonell festival med dyktige bookingansvarlige. Med en sånn ramme rundt arrangementet blir det suksess, og da gjør det ikke noe at det lunefulle nordnorske været viste seg fra en dårlig side.

Etter en liten sommerferie var det godt å være tilbake på tur igjen (eller tuuuuyyyr som Steven ville sagt). Kim undertreket nok en gang vår flaks over å overlevd flyturen da vi landet i Bodø klokka 12 på fredag. Vi tok fly sammen med The Roots, et band som virkelig leverte et forrykende show seinere på kvelden.
Allerede på flyplassen viste festivalen seg fra sin hygeligste side. All transport og frakting av utstyr gikk smertefritt takket være festivalens profesjonalitet. Parken hadde allerede sjekket oss inn på hotellet, og det var digg å kunne dra rett dit å slappe av litt før showstart.
Da vi ankom festivalområdet ble vi møtt av enda flere hyggelige frivillige som bød på en service man sjelden ser maken til på norske festivaler.
Våre venner i Howl åpnet festivalen med et tight og tøft show. Publikum begynte å strømme til og vi var nesten overtent da vi entret scenen kl 1800. Det var ca 4000 publikummere til stede og det så ut som om de fleste koste seg like mye som det vi gjorde. Det var godt å være tilbake på scenen, og det ble et godt gjensyn med Bodø-publikummet.

Resten av kvelden koste vi oss gløgg i hjel. Som sagt var The Roots helt fantastiske, og avslutningen med Kaizers var det også høy klasse over. Men så kom nedturen....
Vi hadde ikke lyst til å dra hjem fra Bodø på lørdag. Vi innså hvilke gjøker vi hadde vært og bestilt fly hjem før dag 2 av festivalen var kommet i gang. Det må ha vært moro å fått med seg Bob Hund og Waterboys på lørdag, men da var vi hjemme i Oslo igjen.

Så da får vi bare håpe at det fantastiske Bodø-publikummet fikk seg en god festivalopplevelse på lørdag også.... vi er jævla misunnelige på dere!!!

Takk til Parkenfestivalen for en fantastisk festival, takk til de frivillige, takk for gode anmeldelser i lokalpressen og ikke minst takk til publikum som var selve bærebjelken i denne flotte festivalen.

Vi håper ikke det blir lenge til neste gang vi kommer tilbake. Takk Bodø!

I´m baaaaaayk in the saddle again....(snart, i hvertfall)

Herregud, jeg gleder meg til å spille i helga. Nå har det vært spillefri en måneds tid, og det har vært veldig uvant...
Til fredag skal vi spille i på Parkenfestivalen i Bodø. Forrige gang vi spilte i Bodø var september i fjor, og det var en av de beste publikummene som vi har spilt for. Den gang spilte vi på Studentsamfunnet, og jeg husker at stemmen min var nesten borte pga. et uvørent show i Harstad dagen før. Men jeg har et triks for å få tilbake stemmen: lissom-yoga. Artistansvarlig kom ned til oss backstage og fant meg i en "forvirret lotus" stilling (det er ihvertfall hva jeg kaller den), og må ha trodd at jeg enten var helt idiot eller ruset, men saken er at når du strekker ut kroppen og lager kåt-hund ule-lyder så blir stemmen mye bedre!

Før oss på Parken spiller Howl. Dette Stonesy-Iggy Pop aktige bandet er et av de beste der ute nå, og vi har spilt med dem overalt i sommer. Fredagen blir rundet av med Kaizers, eller Berntsens Orchestra som de blir kalt på festivaler, pga. deres "homicidal but lovable" diktator av en lydmann.

Vi skal hjem tidlig på lørdag, og det er "skikkelig teit, assa", fordi dagen etter ligger det an til å bi en sinnsyk dag med Lukestar, Waterboys, Bob Hund, Raga og Madrugada...wow.

Sees snart, Bodø!

Steven

Ny skive

Oktober, november og desember skal vi spille inn vår 3. plate (nr 4 hvis du teller med Champagne EP). Vi har foreløpig 9 sanger, men skal lage totalt 14 før vi går i studio. Det er vanskelig å vite hvor bra sangene er før skiva er ferdig, men vi begynner å få skikkelig trua på det nye materialet. Espen Berg skal produsere plata, med Kåre som Executive Producer. Hva nå enn det betyr :) Uansett: detta blir moro.

Ellers: det blir noen spillejobber til i høst. Følg med på denne siden for oppdateringer..

Bilde: foran Mac'en i sofaen og tenker på hvordan man kan lage en sang fra skrætsj.. :)

Buktafestivalen: artister er noe dritt

Våkner opp 0500, og sjekker internett før jeg drar for å ta fly til Tromsø. På nrk.no er det en fyr som ser ut som kommer rett fra Blue Oyster Club, som sier at han ikke synes vi er veldig kule, men passer godt til formiddagsunderholdning for familier. Kaller også Jessica Fletchers for et "svingband". Det viser seg at det er festivalsjefen for Buktafestivalen, hvor vi er på vei for å spille, som uttaler seg om band han har booket.
Kommer fram til festivalområdet, og blir fortalt at vi er ikke velkomne på backstageområdet etter konserten, og vi må levere inn festivalpassene våre så det er sikkert at vi ikke kommer inn etter gigen. Etter en par telefonsamtaler blir vi fortalt at det hele er en misforståelse (yeah, right). Går på toalettet for å pudre nesen, men må ut etter 1 sekund da det viser seg at Bukta har satt fram den mest urenslige utedassen jeg noen gang har sett.
Heldigvis er det en del folk som dukker opp med godt humør, og vi gjør vårt beste for at folk har det gøy.
Setter meg på fly tilbake fra Tromsø, og finner vår hemmelige Rider (vår liste over krav) i avisa "Tromsø By", med eplekjekke kommentarer fra festivalsjefen. Vurderer å gå til sak mot festivalen for kontraktbrudd, men slår det fra meg da jeg innser at det kan bety at jeg må høre navnet "Bukta" igjen senere, og det orker jeg ikke.

Slottsfjell & Bukta, terningkast rom & cola

(Bilde: fra min bror Jørgen Steffensens mobil, rett før Superfamily-gig, Slottsfjellfestivalen)


Terningkast Rom & Cola (Cuba Libre):

- Slottsfjellfestivalen: veldig bra bar, brukte god og lagret rom, sparte ikke på isbiter, rom eller lime. Synd den har begrenset seg til kun å være åpen en helg i året. Terningkast 6.

- Bukta: hadde ikke sprit backstage. Terningkast 1.

- Blårock, Tromsø: så lenge ut til å bli en helt vanlig, standard R&C (som alltid kvailifiserer til terningkast 5), men de tok en vending og lagde den uten lime - brukte sour-mix i stedet. Terningkast 4.

- Verdensteatret, Tromsø: vanlig, god R&C med hvit rom, isbiter, cola og lime i standard blandingsforhold. Terningkast 5.

Supre Slottsfjellfestivalen: hypokonderi, rom og cola

"15 minutter etter konserten er det inn i bilen og rett til Oslo. Jeg skal faen meg ha 5 timer søvn i egen seng" konstaterer reiseleder og gitarist Martin, noen timer før vi skal på Kongescenen, Slottsfjellfestivalen. Han er lei av psykosen assosiert med å "døgne" når vi skal spille tidlig dagen etter; vi skal rekke et fly til Tromsø som går klokka 0800.
Jeg tenker at det er like greit at vi drar rett etter gigen, siden jeg tror at jeg har fått glutenallergi, pga litt utslett på albuer og knær.
Men, det blir litt lengre enn 15 minutter etter konserten; gigen går sinnsykt bra, og tusener av folk hyler for Superfamily før og etter vi går på. I tillegg har festivalens formidable backstage-anvarlig ordnet en hudlege til meg, som roer meg ned; jeg har allergi fra myggsprayen vi måtte dønke oss i da vi spilte golf på Lakselv.
45 minutter etter konserten, på (allerede sjanglete) vei til å bli intervjuet av av MTV, ser jeg at Martin har fått på seg en slags hatt; dette er altid tegn på at han er den siste som skal hjem og sove.
Etter det fuktige MTV intervjuet får jeg allerede fylleangst for hva som har kommet på tape, men vi tar alikevel noen rom og kola, fordi vi er så fornøyde med gigen, været, stedet og alle de hyggelige folka backstage.
Men så blir vi jagd inn i bilen av Lasse (sjåføren vår), og jeg kommer meg til seng ca. 0300...

Golf, Rom & Cola

Tommy har lenge mobbet golf, og syns at det er et overvurdert spill - selv om han aldri har prøvd å spille før ("golf er er lett spill - det er bare å slå ballen ned i hullet"). Dette førte selvfølgelig til et veddemål, der jeg måtte bruke halvparten så mange slag som Tommy for å få uavgjort.

Etter å ha sett andre med samme innstilling før, skjønte jeg at her var det muligheter for å få gratis drinker! I Hardanger ble jeg faktisk litt nervøs etter å ha brukt dårlige 8 slag på konkurransehullet. Tommy klinka heldigvis til med 19 (!) slag, og så ut som om han var i ferd med å rydde skauen på egen hånd oppi åsen i Øystese der. I Lakselv brukte han 12 slag på det 100 meter lange konkurransehullet, jeg brukte 4.

Midnattsrocken og Skralfestivalen

For en fantastisk helg det har vært for Superfamily.
Vi hadde æren av å spille på to av Norges kuleste festivaler. Den ene langt langt mot nord og den andre langt langt mot sør.

Vi ankom Alta på formiddagen fredag og hooket opp med blant annet Howl og Heroes and zeros. Midnattsrocken hadde satt opp buss til Lakselv og Tommy arrangerte som vanlig quiz i bussen. Det var en to timers busstur til vi var fremme i bunnen av Porsangerfjorden. Steven gikk av med seieren i quizen (til tross for en del gode og informative spørsmål om fotball)

Vel framme i Lakselv var det å ta fram golfkøllene og ta en runde på en av Norges nordligste golfbaner. North cape golf klubb utøvde ekstrem god service og åpnet banen ene og alene for oss.
Steven golfet for første gang i sitt liv og hadde ett og annet sleivslag.... (ett par knuste takstein ble resultatet).
Korgutta fikk overtenning og gikk 12 runder, mens resten var fornøyd etter 6 hull.

Etter litt søvn på Lakselv Hotel var det Buzz og øl som var i fokus før vi dro ned til Brennelvneset ved midnattstider.
Etter de vanlige forberedelsene backstage (som var i en lavvo!!!) var Superfamily klar for sin første konsert i Finmark klokka to på natta!
Det var VELDIG lyst ute på denne tiden av døgnet. Publikum var fantastisk og vi gjorde en særdeles morsom konsert.
En time seinere gikk vi blid og fornøyd av scenen og kunne stolt erkjenne at vi nå har spilt i samtlige norske fylker.

Ulempen ved å spille i det nordligste fylke denne helgen var at vi skulle avgårde til Skralfestivalen i Grimstad neste dag.
Etter å ha joika sammen med lokale samer og Heroes and zeroes (som virkelig fikk sving på joikinga) dro vi tilbake til hotellet. Her pakket vi kofferten og gjorde oss klar til en tøf tur videre.

0600 var bussen på plass og kjørte til Alta. Så var det fly til Gardermoen og minibuss fra Gardermoen til Grimstad....
Søvn ble helt klart en mangelvare denne natta.

Men humøret steg kraftig da vi ankom Skralfestivalens område på Groos i Grimstad."Norges koseligste festival" levde opp til tilnavnet.
Vi hadde med oss en ny backlinetekniker til Skral som utførte sine arbeidsoppgaver (å fore Martin med øl og sigaretter) med milimeterpresisjon. Takk til B for god innsats.

Publikum på Skral er muligens det mest engasjerte publikummet vi noensinne har spilt for. Takk til alle festivalere på Skral. Vi ble nødt til å kjøre et improvisert ekstranummer.
Det var også stor stas å bli klappet av scenen av selveste Turboneger som virket veldig fornøyd med konserten.
Backstage ble det dermed noen øl og Martin kunne by på en fleip eller to....

Takk til Skral for flott festival, publikum og ikke minst den vannvittig bra middagen vi fikk servert på Apoteket i Grimstad.

Nå fortsetter årets festivaltur kommmende helg på Slottsfjellfestivalen (fredag) og Buktafestivalen (lørdag)