Hi everybody, we had a great time in Luxemburg yesterday!
The day started less than great, waking up with a bad cold (always a bummer when I am gonna sing). And then, on the plane, a skinny guy in a suit sitting next to me was having a mental breakdown, drinking heavily and started to punch the seat in front of him and also the windows (!). I wonder if it was the stock market or fear of flying that made him flip out.
But after we landed, Kevin and Butch (two brits in Luxemburgian exile) drove us to the venue and we put on a pretty good show. There were a lot of Danish people in the audience for some reason. You can tell they are Danes by their good mood and metrosexual obsessions; Instead of girls screaming "take it off", they were boys crying "give us your shoes, they are perfect for the CK´s Fall Collection! "
After a fun night on the town in a surprisingly cool city, when we were checking in at the airport, a security guy virtually arrested us for having one to many pieces of luggage. When we understood that he was serious, an employee in KLM went over to him and started a fight with him over our bag. It was really weird, because after the matter was solved, they both were so cheerful; There is so little that happens at Luxemburg Airport, that they were glad some shit had finally been stirred up. Happy to be of help!
PS: This was Tommy´s last gig, and we will be back with some pictures of this special occasion.
søndag 30. november 2008
torsdag 27. november 2008
Luxemburg, the last Grand Dutchy
Hi everybody, we are going to Luxemburg to play this weekend! The event is the Sonic Vision Festival. Boy, we are ready to play. This is our first gig in about three months, so we are pretty starved when it comes to smashing hotel rooms, screaming at security and getting our asses kicked by Seven-Eleven employees. By the way, this is our last gig with Tommy, so we are going to take him for a night on the town, and he´s also going to get a present which will guaranteed be to his likings!
As I have written earlier, we are working with our third album. We will release it in March (Norway), and will tour on it all of 2009. This time, we should be making more visits to a country/town near you, now that our organization is a bit more structured than earlier.
So I hope you are still out there, waiting to listen to some new music. Remember, you are very attractive, both physically and the other thing, and we would like to see you tomorrow if we could!
onsdag 5. november 2008
Tommy has left the building...
Et nesten 6 år langt eventyr er på vei mot slutten for min del. Jeg har tatt et vanskelig, men riktig valg når jeg nå har bestemt meg for å slutte som trommis i Norges beste band.
De siste 6 årene har vært et eventyr for Superfamily og jeg har vært så heldig å få være med på hele oppturen. Fra den spede begynnelse i øvingslokalet, den første spillejobben og demoinnspilling til plateinnspillinger, omfattende turnering i hele Norge og Alarm- og Spellemannspris. Jeg har vært så priviligert å få oppleve noe som de fleste andre som spiller i band i Norge bare drømmer om. Det har vært en opptur som jeg er evig takknemlig for at jeg har fått være med på.
Det er flere årsaker til at jeg har tatt dette valget. De siste årene har vært preget av masse turnering med bandet. Vi har spilt land og strand rundt for stappfulle konsertlokaler og festivaler. Jeg har prioritert å forfølge barndomsdrømmen min i disse årene, men har innsett at jeg nå ønsker å prioritere annerledes. Jeg har en sønn og en kjæreste som er det viktigste jeg har i livet og som jeg ønsker å være mye mer sammen med. I tillegg har jeg en flott jobb i Fotballforbundet som også krever mye tid.
Gutta i bandet er nå i studio for å spille inn tredjeskiva. Det er ikke tvil om at denne plata kommer til å ta bandet til nye høyder... Det låter nemlig DRITTFETT!!!
Superfamily kommer garantert til å få et svært hektisk år neste år. For å kunne jobbe hardt og målrettet midt i denne orkanens øye må ambisjonene og motivasjonen være på topp.
Det er disse egenskapene som har ført bandet dit det er i dag og som danner grunnlaget for videre suksess.
Jeg har derimot innsett at min egen motivasjon og mine egne ambisjoner ikke lenger samsvarer med bandets. Det var derfor helt nødvendig for meg selv å vurdere min egen framtid i bandet.
Det føles veldig riktig å kaste inn håndkleet nå, men samtidig er det ganske rart. Det blir uvant å ikke lenger være en del av det gode fellesskapet som bandet er tuftet på, men det er godt å vite at vennskapet til gutta i bandet vil være det samme i framtiden.
Så takk til Steven, Kim , Martin, Anders, Terje, Hasse og Håkon for alle gyldne øyeblikk vi har hatt sammen. Glad i dere hele gjengen!
Nå gjenstår det en konsert i år. 29. november spiller jeg min siste konsert med Superfamily under Sonic vision festival i Luxembourg. Det kommer til å bli en svært spesiell konsert. Det er selvsagt vemodig å gi seg etter alt bandet har vært igjennom og det kommer sikkert øyeblikk hvor jeg kommer til å savne det å spille i Superfamily. Men alt i alt er jeg helt overbevist om at jeg har tatt det riktige valget.
Dessuten....
Jeg får snart oppleve noe jeg har drømt om i lang tid: Det å stå på første rad på Superfamilykonsert og digge rått dette fantastiske bandet. Med en øl i hånda skal jeg synge med på alle låter og være med når andre hyler: "spell taxi dancing a!!".
Herregud, jeg gleder meg til releasefesten!!
De siste 6 årene har vært et eventyr for Superfamily og jeg har vært så heldig å få være med på hele oppturen. Fra den spede begynnelse i øvingslokalet, den første spillejobben og demoinnspilling til plateinnspillinger, omfattende turnering i hele Norge og Alarm- og Spellemannspris. Jeg har vært så priviligert å få oppleve noe som de fleste andre som spiller i band i Norge bare drømmer om. Det har vært en opptur som jeg er evig takknemlig for at jeg har fått være med på.
Det er flere årsaker til at jeg har tatt dette valget. De siste årene har vært preget av masse turnering med bandet. Vi har spilt land og strand rundt for stappfulle konsertlokaler og festivaler. Jeg har prioritert å forfølge barndomsdrømmen min i disse årene, men har innsett at jeg nå ønsker å prioritere annerledes. Jeg har en sønn og en kjæreste som er det viktigste jeg har i livet og som jeg ønsker å være mye mer sammen med. I tillegg har jeg en flott jobb i Fotballforbundet som også krever mye tid.
Gutta i bandet er nå i studio for å spille inn tredjeskiva. Det er ikke tvil om at denne plata kommer til å ta bandet til nye høyder... Det låter nemlig DRITTFETT!!!
Superfamily kommer garantert til å få et svært hektisk år neste år. For å kunne jobbe hardt og målrettet midt i denne orkanens øye må ambisjonene og motivasjonen være på topp.
Det er disse egenskapene som har ført bandet dit det er i dag og som danner grunnlaget for videre suksess.
Jeg har derimot innsett at min egen motivasjon og mine egne ambisjoner ikke lenger samsvarer med bandets. Det var derfor helt nødvendig for meg selv å vurdere min egen framtid i bandet.
Det føles veldig riktig å kaste inn håndkleet nå, men samtidig er det ganske rart. Det blir uvant å ikke lenger være en del av det gode fellesskapet som bandet er tuftet på, men det er godt å vite at vennskapet til gutta i bandet vil være det samme i framtiden.
Så takk til Steven, Kim , Martin, Anders, Terje, Hasse og Håkon for alle gyldne øyeblikk vi har hatt sammen. Glad i dere hele gjengen!
Nå gjenstår det en konsert i år. 29. november spiller jeg min siste konsert med Superfamily under Sonic vision festival i Luxembourg. Det kommer til å bli en svært spesiell konsert. Det er selvsagt vemodig å gi seg etter alt bandet har vært igjennom og det kommer sikkert øyeblikk hvor jeg kommer til å savne det å spille i Superfamily. Men alt i alt er jeg helt overbevist om at jeg har tatt det riktige valget.
Dessuten....
Jeg får snart oppleve noe jeg har drømt om i lang tid: Det å stå på første rad på Superfamilykonsert og digge rått dette fantastiske bandet. Med en øl i hånda skal jeg synge med på alle låter og være med når andre hyler: "spell taxi dancing a!!".
Herregud, jeg gleder meg til releasefesten!!
tirsdag 7. oktober 2008
studio, s-s-studio line!
Hei folkens, nå er vi i studio og spiller inn plate nummer tre!
En annen hyggelig nyhet er at etter å ha spilt konserter i over et år, klarer jeg etter mye strev å blende inn med omgivelsene (se bilde)
Pro
dusenten vår heter Espen Berg, og har tidligere produsert gjennombruddsplata til Briskeby. Etter noen dager med høflige hyggeligheter, har vi begynt å kjefte og skrike (les: begynt å lage plate). Vi vurderer også å leie inn en psykolog-coach til å geleide oss gjennom fremmedheten som har blitt Superfamily, etter å ha spilt sammen i 25 år, uten at vi egentlig har blitt ordentlig kjent.
Jeg er veldig fornøyd med tekstskrivingen, og det kommer til å bli en par gjennomgangstemaer på denne plata også. Agnar kommer til å være min tekstredaktør, og det setter jeg veldig pris på.
Til sist, litt tech-prat: Martin bruker sin konfimasjonsgave-forsterker på plata. Det er en Marshall "Have Fun Pro" modell, og den danker ut det meste av dyre Fender/Vox/Ampeg forsterkere. Nok et bevis på at fancy utstyr er ikke verdt en dritt. Tror jeg.
PS: Det kan hende at vi går over til å skrive på engelsk, da vi stadig får mail fra ikke-norske folk om at de ikke skjønner noen ting...
PPS: Basskonkurransen har en vinner, så dere trenger ikke å sende flere mail. Men, vi kommer sikkert til å ha flere konkurranser snart!
En annen hyggelig nyhet er at etter å ha spilt konserter i over et år, klarer jeg etter mye strev å blende inn med omgivelsene (se bilde)
Pro
dusenten vår heter Espen Berg, og har tidligere produsert gjennombruddsplata til Briskeby. Etter noen dager med høflige hyggeligheter, har vi begynt å kjefte og skrike (les: begynt å lage plate). Vi vurderer også å leie inn en psykolog-coach til å geleide oss gjennom fremmedheten som har blitt Superfamily, etter å ha spilt sammen i 25 år, uten at vi egentlig har blitt ordentlig kjent.Jeg er veldig fornøyd med tekstskrivingen, og det kommer til å bli en par gjennomgangstemaer på denne plata også. Agnar kommer til å være min tekstredaktør, og det setter jeg veldig pris på.
Til sist, litt tech-prat: Martin bruker sin konfimasjonsgave-forsterker på plata. Det er en Marshall "Have Fun Pro" modell, og den danker ut det meste av dyre Fender/Vox/Ampeg forsterkere. Nok et bevis på at fancy utstyr er ikke verdt en dritt. Tror jeg.
PS: Det kan hende at vi går over til å skrive på engelsk, da vi stadig får mail fra ikke-norske folk om at de ikke skjønner noen ting...
PPS: Basskonkurransen har en vinner, så dere trenger ikke å sende flere mail. Men, vi kommer sikkert til å ha flere konkurranser snart!
onsdag 3. september 2008
Bø, bass og forfættere
Siste konsert for i år skjer nå til lørdag, på Kroa i Bø. Vi gleder oss veldig; det er nemlig et av de kuleste stedene å spille på i Norge. Backstagen har egen bar, biljardbord og pinballmaskin. Men det som er morsomst for meg er gjesteboka; den har en akvarellmaling av Mark Sandman, den avdøde bassisten i legendariske Morphine. Jeg håper ingen har revet ut bildet siden sist.
Forrige gang vi spilte i Bø var i 2005. Det var også første gang jeg ikke spilte bass. Jeg må innrømme at jeg er glad for å bare være vokalist, fordi det er sykt vanskelig å spille bass og synge samtidig. Dessuten, hvilken sjuk jævel har lyst til å se på en bassist synge?
(nå kom jeg akkurat på at Sandman var bassist og sang, og det var kult, men det er nok unntaket som bekrefter regelen, altså...samme med Lemmy)
Han som tok over for meg på bass var Agnar Lirhus. Han gikk forøvrig på forfatterlinjen i Bø. Da han fikk mulighet til å være fulltids-forfatter sluttet han å spille i Superfamily (jeg tror han tenkte, "hvilken sjuk jævel er det som har lyst til å se en forfatter spille bass!?").
Etter siste konsert, ble bassen igjen på spillestedet. Men, den dukket opp igjen noen år etter på konkursboet til det dødsdømte lokalet, og bassen er nå i mine klamme hender!
Jeg har snakket med Agnar, og vi ble enig om at det hadde vært gøy hvis noen andre kunne få glede av den, siden han bare skriver og jeg bare synger.
Så send meg en god grunn til at du skal få en bass, på superfamilysteven@gmail.com. Han/hun med beste grunn får´n!
Forrige gang vi spilte i Bø var i 2005. Det var også første gang jeg ikke spilte bass. Jeg må innrømme at jeg er glad for å bare være vokalist, fordi det er sykt vanskelig å spille bass og synge samtidig. Dessuten, hvilken sjuk jævel har lyst til å se på en bassist synge?
(nå kom jeg akkurat på at Sandman var bassist og sang, og det var kult, men det er nok unntaket som bekrefter regelen, altså...samme med Lemmy)
Han som tok over for meg på bass var Agnar Lirhus. Han gikk forøvrig på forfatterlinjen i Bø. Da han fikk mulighet til å være fulltids-forfatter sluttet han å spille i Superfamily (jeg tror han tenkte, "hvilken sjuk jævel er det som har lyst til å se en forfatter spille bass!?").
Etter siste konsert, ble bassen igjen på spillestedet. Men, den dukket opp igjen noen år etter på konkursboet til det dødsdømte lokalet, og bassen er nå i mine klamme hender!
Jeg har snakket med Agnar, og vi ble enig om at det hadde vært gøy hvis noen andre kunne få glede av den, siden han bare skriver og jeg bare synger.
Så send meg en god grunn til at du skal få en bass, på superfamilysteven@gmail.com. Han/hun med beste grunn får´n!
tirsdag 26. august 2008
"Hvorfor snakker han engelsk?"
Jeg har hørt ganske mange ganger etter konsert:
"Hvorfor snakker du engelsk? Vi vet du snakker norsk!"
Men det er få som spør meg om er hvorfor jeg synger på engelsk. Så jeg tror jeg starter der.
Engelsk er morsmålet mitt, eller strengt talt farsmålet mitt. Det er språket jeg tenker med.
De artistene som har påvirket meg musikalsk og tekstmessige er nesten bare engelsktalende.
Som følger, har jeg valgt å skrive engelske tekster. De blir mye bedre og mer personlige enn hvis jeg skulle skrevet dem på norsk.
Så når vi spiller låtene live (eller foran et publikum, som noen foretrekker at jeg sier), så synger jeg på engelsk. Men hva med mellom låtene? Jeg kunne selvfølgelig sagt noe sånt som "Tusen takk, neste låta handler om en tidsmaskin og min ekskone i Halden. Låta heter "The Suffering".
Problemet er at når du går fra et språk (i.e. tankegang) til et annet, enten midt i en setning, eller mellom låter, så brytes stemningen, ihvertfall hos meg. Plutselig er låta som nettopp ble spilt blitt kunstig. Da velger jeg heller at uttrykket forblir ekte (selv om vi spiller pop og folk danser, tar vi musikken vår veldig på alvor), selv om det betyr at noen synes jeg blir kunstig.
Fordi, sannheten er at jeg spiller en figur på scenen; eller mere korrekt, det er kun én del av meg som opptrer. Og delen av meg som opptrer og synger om tidsmaskiner, som liker å bli pisket av korgutter, har bodd sammen med Roy Orbison og som har en ekskone i Reno, Nevada, snakker engelsk.
Men, jeg vet at mange egentlig vet dette, fordi de fleste på konsertene våre smiler til oss, og det er kun et fåtall som skriker "Snakk norsk!" eller "Snakk langsommere, vi skjønner ikke hva du sier!".
"Stay tuned" for blog om de siste konsertene vi skal ha før neste skive kommer.
"Hvorfor snakker du engelsk? Vi vet du snakker norsk!"
Men det er få som spør meg om er hvorfor jeg synger på engelsk. Så jeg tror jeg starter der.
Engelsk er morsmålet mitt, eller strengt talt farsmålet mitt. Det er språket jeg tenker med.
De artistene som har påvirket meg musikalsk og tekstmessige er nesten bare engelsktalende.
Som følger, har jeg valgt å skrive engelske tekster. De blir mye bedre og mer personlige enn hvis jeg skulle skrevet dem på norsk.
Så når vi spiller låtene live (eller foran et publikum, som noen foretrekker at jeg sier), så synger jeg på engelsk. Men hva med mellom låtene? Jeg kunne selvfølgelig sagt noe sånt som "Tusen takk, neste låta handler om en tidsmaskin og min ekskone i Halden. Låta heter "The Suffering".
Problemet er at når du går fra et språk (i.e. tankegang) til et annet, enten midt i en setning, eller mellom låter, så brytes stemningen, ihvertfall hos meg. Plutselig er låta som nettopp ble spilt blitt kunstig. Da velger jeg heller at uttrykket forblir ekte (selv om vi spiller pop og folk danser, tar vi musikken vår veldig på alvor), selv om det betyr at noen synes jeg blir kunstig.
Fordi, sannheten er at jeg spiller en figur på scenen; eller mere korrekt, det er kun én del av meg som opptrer. Og delen av meg som opptrer og synger om tidsmaskiner, som liker å bli pisket av korgutter, har bodd sammen med Roy Orbison og som har en ekskone i Reno, Nevada, snakker engelsk.
Men, jeg vet at mange egentlig vet dette, fordi de fleste på konsertene våre smiler til oss, og det er kun et fåtall som skriker "Snakk norsk!" eller "Snakk langsommere, vi skjønner ikke hva du sier!".
"Stay tuned" for blog om de siste konsertene vi skal ha før neste skive kommer.
mandag 25. august 2008
Parken og Bodø
Jeg er enig i Tommy med at det bare er å gratulere Parken '08 i Bodø med å ha fått til en meget velfungerende festival. Jeg møtte ikke noe annet enn velvilje og godt humør fra første stund. Publikum i Bodø var også i storform på tross av det jeg vil kalle et drittvær. Moro at det kom så mange og at det var så bra stemning! Jeg vil rette en ekstra personlig takk til baren backstage som miksa perfekte drinker, servert med et smil (Rom & Cola: terningkast 6).
Et lite minus går til de 12 som ville slåss med hverandre i Glasshuset på natta der! Skjerpings!
Et lite minus går til de 12 som ville slåss med hverandre i Glasshuset på natta der! Skjerpings!
Abonner på:
Kommentarer (Atom)